Introduksjon

De fleste av oss har lyst til å hjelpe menneskene rundt oss. Vi vil at far skal slutte å røyke, at kjæresten skal tørre å be om høyere lønn på jobb og at sønnen skal ta studiene sine like seriøst som han tar dataspillet sitt. Vi vil gjerne motivere mennesker, men jeg har en dårlig nyhet. De fleste av oss er elendige motivatorer. Vi gir gode råd og sier "dette klarer du" i håp om at det skal motivere. Men som alle har fått gode råd og "dette klarer du" i fleisen vet: Det virker overhodet ikke motiverende. Det er egentlig ganske irriterende.

Hvorfor er det så vanskelig å motivere andre? Og hva skal vi gjøre med det? Skal vi bare la være, eller finnes det et bedre alternativ?

Jeg er lege og de siste 5 årene har jeg jobbet med motiverende intervju-teknikken for å motivere hundrevis av pasienter, studenter og bekjente. Sammen med helsedirektoratet har jeg laget kurs om motiverende intervju for helsepersonell og til daglig jobber jeg for universitetet i Oslo hvor jeg trener medisinstudentene i metoden.

Motiverende intervju er en metode for hjelpe pasienter med endring. Teknikken er egentlig ganske enkel. Det viser seg at hvis vi stiller enkelte spørsmål, som for eksempel, "hvorfor er endringen viktig for deg?" og avstår fra å komme med gode råd og anbefalinger, så vil pasientene bli motiverte. Det tar ikke lang tid å lære en medisinstudent å føre en slik motiverende samtale.

Det som gjør det vanskelig er våre innebygde tendenser til å “fikse” alle rundt oss. Vi har en trang til å hjelpe og korrigere, og det viser seg at det er akkurat den trangen, selv om den er godt ment, som kommer i veien for oss. Når vi gir råd og prøver å løse problemene til de rundt oss er det som om vi setter kjepper i hjulene for dem. Vi skaper press, motstand og ambivalens. Vi bremser når vi egentlig vil motivere.

Gjennom øvelse og refleksjon klarer studentene å stagge sin indre “korrigeringsrefleks” og å faktisk ha samtaler som virker motiverende. Etter hvert som de blir fortrolig med å ha motiverende samtaler opplever de i tillegg et fundamentalt holdningsskifte. De lærer seg å la pasienten eie sine egne problemer. De klarer å stole på at folk kan ta gode valg for seg selv, og de får en mer tilfredsstillende og konstruktivt arbeidshverdag.

Du kan godt bruke denne boka som en lærebok i motiverende intervju. Det er den egnet til. Men jeg vil ta det et steg videre. Jeg vil bringe motiverende intervju ut av den profesjonelle verden og inn i dagliglivet.

Samtaler om endring skjer nemlig ikke bare på fastlegekontorene. Det skjer i hverdagen vår hele tiden! Alle foreldre ønsker å motivere barna sine. Mange vil at venner og kjærester skal endre seg. De fleste av oss sliter med egne endringer. Endring og motivasjon er sentrale temaer i alle menneskes liv.

Jeg vil gi hver enkelt verktøyene og tankesettet som skal til for å drive hverandre fremover. Ut av frustrerende liv i kaotisk stagnasjon og inn i meningsfylte tilværelser med ro, samarbeid, utvikling og kreativ uttrykkelse. Boka inneholder alt du trenger å vite om motiverende intervju-teknikken. I tillegg får du historier og oppgaver som vil hjelpe deg å forstå de viktige verdiene og holdningene som ligger til grunn. Mot slutten kommer jeg med forslag til enkle grep du kan gjøre i hverdagen for å gjøre motivasjon til en stabil og fornybar ressurs for deg og de rundt deg. Er du klar for det? La oss gå i gang.

Kapittel 21 - Fremkalling

Når jeg gjør et motiverende intervju prøver jeg ikke å motivere, endre eller korrigere vedkommende. Det blir for invaderende. Det jeg ønsker å få til er å "fremkalle" endring. Fremkalling er det gode alternativet til korrigering. Der korrigering er å gripe rattet til føreren er fremkalling å tørre å stole på at sjåføren finner veien, selv om han velger en annen rute enn vi hadde gjort. For å fremkalle endring er det essensielt med tillit. Tillit til at vedkommende selv vet hva de vil her i livet. At verdiene til vedkommende er gode. Jo mer jeg har snakket med folk, jo mer har jeg blitt overbevist om at folk vil godt. Folk, hvis de blir vist tillit, tar utfordringen.

Under turnustjenesten var jeg utplassert på et lite sykehjem. En dag sa en sykepleier til meg "Du må si til Astrid at hun ikke kan bruke så mye nikotinspray. Og du må be henne slutte med saft. Blodsukkeret hennes er alt for høyt." Jeg leste journalen hennes og fikk sjokk. Astrid var 50 år (uvanlig ung til å være på sykehjem), veide 140 kg og hadde schizofreni. I tillegg hadde hun alvorlig diabetes med skyhøyt blodsukker, høyt blodtrykk, store leggsår og kroniske smerter som holdt henne omtrent sengeliggende. Kostholdet hennes inkluderte litervis med brus og saftkonsentrat og sukkerbiter rett fra skålen. Hun røyka 40 sigaretter om dagen og når hun ikke orka å krykke seg til røykeverandaen brukte hun nikotinspray. Det gikk omtrent en dåse nikotinspray om dagen, langt over anbefalt dose. Denne dama kommer ikke til å leve lenge, tenkte jeg. Spørsmålet var bare om hun ville dø av spisingen, røyken eller noe annet.

Tillit er lettere sagt enn gjort. Hvis vi hadde trodd at folk klarte å løse sine egne problemer hadde vi ikke fått korrigeringsrefleks. Ofte har vi en følelse av at vi vet hvor dette bærer og det er lett å avfeie andre som dumme og uansvarlige. Familiemedlemmet som “kaster bort livet sitt” med å spille dataspill i kjellerhybelen, kollegaen som skriver sinte meldinger i kommentarfeltene og venninna som bruker alle sparepengene på restylan og silikon vekker ikke akkurat følelsen av at folk vet sitt eget beste. Det er lett å tenke at vi vet bedre. Det er vanskelig å ha tillit til at de tar fornuftige valg for seg selv. Tillit handler om nettopp dette, å tro på at det er et eller annet jeg ikke forstår. Det er en grunn til at folk gjør som de gjør, jeg har bare ikke forstått hva. Min erfaring er at vi kan klare å forstå hva som ligger bak, hvis vi legger vekk skråsikkerheten og prøver å være nysgjerrige. Hvis vi viser folk den tilliten, i stedet for å korrigere valgene deres, vil de kanskje klare å snakke med oss om det. Det er lett å ha tillit til folk som klarer seg bra, tar gode valg og ikke er selvdestruktive. Ekte tillit er å stole på de som ikke er til å stole på.

Jeg gikk inn til Astrid, som lå i den store spesiallagde senga. Det var installert håndtak fra taket så hun kunne dra seg opp i halvveis sittende stilling når hun fikk besøk. Jeg fant fort ut at jo mer jeg snakket om kosthold, røyking og levevaner, jo mer ramlet hun ut i vrangforestillinger og surr. Hun hadde fått gode råd og formaninger i alle år og nå var hun lei. Jeg lot henne snakke ut om det hun var opptatt av. Etter hvert spurte jeg hva hun ønsket å jobbe med i våre ukentlige visitter. "Hva trenger du motivasjon til?" "Nei, jeg orker ikke tenke på kosthold eller røyk en gang. Det vil jeg ikke snakke om" sa hun. "Har du noe annet du vil fokusere på? Har du noen interesser?" Spurte jeg. Hun tenkte litt og sa at hun hadde spilt piano i oppveksten og var meget flink. Jeg visste ikke om dette også var en vrangforestilling, men det var riktignok et nedstøvet elektrisk keyboard på rommet hennes. "Greit. Da gjør vi en avtale. Til neste gang så ser vi på hvordan vi kan komme i gang med pianospilling. Nå snakker vi ikke mer om kosthold, røyk eller trening framover. Der gjør vi ingen endringer." Hun tenkte seg om og sa "Deal, kan jeg få en klem?"

For å fremkalle endring hos folk må vi ta et steg vekk og gi fra oss eierskapet til endringen. Vi må slippe rattet til sjåføren. Når vi gjør det kan det hende at bilen vi sitter i virker som den kjører rett mot et stup. Vi kan bli redde for at vi overlater den vi snakker med til den sikre undergang. Den følelsen er ubehagelig, men det er faktisk akkurat den vi er ute etter! Hvis vi klarer å stå i den følelsen sammen med den andre vil de (ofte for første gang i livet) føle at de blir ansvarliggjort. Det er den ansvarsfølelsen, kombinert med følelsen av at vi står her sammen, som skaper motivasjon og drivkraft. Det er her vi henter energien til å fremkalle endring.

Etter samtalen ble jeg enig med sykepleierne at vi ikke gjorde noen endringer i kosthold eller nikotinspray. Vi reduserte de planlagte blodtrykks- og blodsukkermålingene (som Astrid hata) og hjalp henne å rydde frem keyboardet. De neste ukene kom jeg innom, stilte spørsmål om pianospillinga og fikk klem. Fra tid til annen kunne man høre spillingen fra rommet hennes. Hun holdt etter hvert konsert i fellesstua for de andre sykehjemsbeboerne. Det utrolige var at Astrid i denne perioden var mer tilgjengelig i samtalene og snakket mindre om vrangforestillingene. En dag foreslo hun til og med å ta en prat om kosthold. Hun spurte "Hvor mye sukker er det i en sånn saftflaske egentlig?" og viste meg en halvannenliters flaske med husholdningssaft fra konsentrat. Jeg søkte opp næringsinnholdet og fortalte henne at i den flaska var det 700 gram sukker. "Hvorfor har ingen fortalt meg det før? Jeg drikker jo en sånn hver dag!" sa hun sjokkert.

Å vise folk tillit er ikke det samme som å fraskrive oss ansvaret for andres ve og vel. Vi tar fortsatt ansvar, men vi gjør det på vedkommendes premisser. I stedet for å gi råd spør vi hva vi kan hjelpe med. I stedet for å stikke av foreslår vi å ta en ordentlig samtale om fordeler og ulemper med endringen vedkommende ønsker.I stedet for å kritisere, fokuserer vi på det folk faktisk får til. Det kommer en tid for å gi råd og regelen er enkel: Når de spør om det!
Sommeren da Astrid spilte piano kunne man merke effekten på hele sykehjemmet. Både beboerne og vi ansatte hadde mer piff i steget. Astrid hadde fortsatt overvekt, høyt blodtrykk, diabetes og schizofreni, men livskvaliteten var bedre. Selv i sin håpløse tilstand visste hun hva som var bra for henne og hva hun trengte. Astrid trengte klemmer og musikk i livet og muligheten til å føle mestring. Det vi andre trodde var bra for henne, å slutte å med nikotinspray og saft, var ikke det viktigste.

Hva kan vi lære av historien om Astrid? Det viktigste var kanskje det vi ikke gjorde. Vi sluttet å mase på henne. Det viktigste vi sa til henne var at hun kunne fortsette med kostholdet og røykingen som hun selv ville. Vi valgte å ikke korrigere henne, men å heller forsøke å fremkalle motivasjonen og endringsviljen som lå latent der inne. Vi var ikke passive, men satte av tid til samtaler, gikk gjennom øvelser for å utforske ambivalens og lyttet til henne. Vi valgte å stole på Astrids evne til å ta ansvar for egen situasjon, selv om det var lite som tilsa at hun tok ansvar for seg selv. Hvis vi hadde stått på vårt og argumentert for at hun skulle bruke mindre nikotinspray ville hun blitt trassig og fylt med motstand. Det ville ødelagt relasjonen vår. Det kan være vanskelig å godta at folk har selvdestruktive vaner, kanskje særlig for helsepersonell, men hvis vi ikke godtar pasientenes situasjon slik den faktisk ER, gjør vi dem en bjørnetjeneste. Vi ødelegger muligheten for endring. Viljen til endring må komme fra hver enkelt. Inspirasjonen måtte oppstå hos Astrid. Hun måtte føle eierskap til prosessen. Hun måtte være kapteinen på skuta, sjåføren i bilen. Når det var etablert kunne vi bidra med innspill og kartlesing.

Å tenke at vi ikke skal endre hverandre, men heller utforske og heie fram det som finnes i oss allerede er et paradigmeskifte for de fleste. Det krever omstilling. Det krever en stor dose tillit. Men når vi klarer det, blir livet enklere. Vi slipper å ta ansvaret for alle andres atferd og valg. Vi gir folk ansvar og mestringsfølelse. Fremkalling er krevende og kan virke paradoksalt når vi vil andre det beste, men å overstyre de rundt oss med overtalelse og masing hjelper ikke. Det er en snarvei til motstand. Fremkalling er en omvei til endring.